Hvor skal vi møtes?

For å snakke med en som har vært storfe-rådgiver hele livet kan man ikke møtes på kontoret. Så jeg spurte Hans: «Hvor vil du møtes?» Svaret kom kort og kontant: «Vi møtes hos han Tore!» Hans Snerting har vært rådgiver på Øvre Lønnum på Mære i to generasjoner der Tore Kristiansen og Ingrid Holm nå er driverne. Det er en gård han vet det er trivelig og med rolige kyr med trivselsroser, fint eksteriør og godt stell. I tillegg er det fine omgivelser, perfekt for å få tatt gode bilder.

Trygghet og nærvær

Vi ankommer Øvre Lønnum og rundt Hans er det god stemning med en gang han kommer ut av bilen. Han er ikke redd på å by på seg sjøl og latteren sitter løst. Ut av bilen viser det seg at han har vært bevisst i klesvalget. Han hadde valgt vesten med både logo fra Tine, Tyr, Geno og påskriften «Avlsrådgiver» og på hodet sitter Norwegian Red-capsen.

Utafor fjøset møter vi først dattera til Tore, Emma, før vi finner bonden sjøl. Han møter Hans med spørsmålet: «Husker du bildet du tok av meg første gangen vi møttes?» Hans kan ikke huske det, og Tore beskriver bildet. «Da tok du et bilde av Gøril (ku nummer 34) og meg. Jeg sto i blå genser og hadde hånda rundt halsen på den svarte kua.» Tore ville fortelle om dette, fordi det er mer enn et bilde av Tore og ei ku, det er et bilde på Hans som rådgiver. «For å ta et sånt bilde måtte det være en trygghet både mellom meg og Hans og mellom Hans og kua», sier Tore. Og det er nettopp det som kjennetegner Hans som rådgiver. Han får fram det gode i folk. Han skaper fort en trygghet og har et nærvær som gjør at du føler deg trygg. Det er veldig gode egenskaper for en rådgiver, synes Tore.

«Bare de siste to åra har det skjedd mye særlig på jurregistreringa»

Ekstrem tetthet av eliteokser

Tore mener sjøl han ikke er så avlsinteressert som en del andre i området, men det skal jo også nesten litt til når du bor helt på grensa til Inderøy kommune, sannsynligvis den kommunen i hele landet med høyest tetthet av eliteokser de siste 40 åra. Mye av dette er nok takket være Hans og hans innsats med både eksteriørgransking og oppsett av faglig sterke og gode avlsplaner. «Det er godt å ha engasjerte rådgivere», sier Tore, engasjement smitter! Når man i tillegg har et godt produsentmiljø i området, gjør at det er bra å være bonde.

Endra fokus på juret

Etter en runde i fjøset der vi tar en titt på ei embryokvige med 49 i avlsverdi (gården er embrybesetning for Geno), og ser litt på noen tekniske løsninger: «Så smart med plastpresse, landbruket må ta plastforsøplingsansvaret på alvor!», mener Hans. Vel ute på jordet hos kyrne tar det ikke lang tid før Hans stiller inn granskningsblikket: «Se på det juret!». Ikke fordi det var spesielt fint, men fordi det ga et godt bilde på utviklinga i avlsmåla for NRF. «Før var vi opptatte av hvordan spenene så ut», forteller Hans, «de skulle være lange og passe tykke, god til håndmelking». Nå derimot er det speneplassering på juret (den kua vi sto og så på hadde litt sprikende framspener), jursfasong og jurfeste foran/jurslipp som er punktene. Bare de siste to åra har det skjedd på mye særlig jurregistreringa, der Hans mener at særlig Hanna Storlien i Geno har vært viktig.

Granskning og avlsframgangen

I 2005, omtrent 20 år etter at han starta i Tine, skulle rådgiverne velge hovedområder og ikke overraskende valgte Hans overskriften «avl». I 2012 ble det en enda tydeligere spesialisering i Tine, og da ble Hans en av 60 rådgivere som skulle eksteriørgranske etter Nordic classification-systemet (NC) som skal sikre lik bedømming av storfe. i de nordiske landa. På bare litt mer enn 10 år har antallet granskere blitt redusert til 20. Eksteriørgranskerne har jevnlige møter for å være sikre på at de bedømmer ulike egenskaper så likt som mulig. Det at man ikke er for mange slike granskere mener Hans er en viktig del av at vi har hatt fått til så stor avlsframgang de siste åra. Tidligere var Hans en av 300 rådgivere som drev med eksteriørbedømming og da ble det store sprik, særlig på de vanskeligste egenskapene, og da blir det også veldig vanskelig å få til avlsframgang der. Fortsatt finnes det vanskeligere egenskaper, som melketype, men når de er færre granskere bedømmes også slike egenskaper mye mer enhetlig.

Hans har vært med på en ekstrem utvikling av norsk melkeproduksjon. Noe av det han løfter fram er den største endringen igjennom sine 41 år som rådgiver er etter at det ble lov å kjøpe og selge melkekvoter. Da ble det plutselig «lov» at kua skulle melke, og ho skulle melke bra. Dette endra mye på avlsarbeidet. Da Hans starta som rådgiver var det avlsframgang på ca. ett avlspoeng i året, men nå ligger vi på ca. seks avlspoeng i året for NRF. Dette er en ekstrem økning! Det flere årsaker til dette, men overgangen til GS-testing og mer enhetlig gransking mener Hans er viktig.

For positiv til samdrift?

En av de tinga Hans lurer på er om han underbevisst har gjort for mye av som rådgiver for å promotere samdrift positivt. Han er jo en av mange rådgivere som har gård ved siden av, og han har vært del av en særdeles velfungerende og god samdrift, Oksjalet samdrift på Inderøya. Det har kanskje gjort at jeg i en del tilfeller nok kanskje har snakka vel positivt om samdrift, sier Hans. I dag, når ikke samdrifter lengre er et krav for å ha en viss størrelse av produksjonen, så er det jo ikke så mange samdrifter igjen, så her lurer jeg på om bakgrunnen min har påvirka meg. Oksjalet består fortsatt, sjøl etter generasjonsskifter.

Gode verktøy trengs

Vel inne på kjøkkenet hos Tore viser Hans fram et av sine viktigste verktøy, den egenkonstruerte meterstokken som har avmerkinger både for blant annet spenelengde, spenediameter. Meterstokken kan brettes ut slik at man få målt ulike deler av juret uten å gå så alt for nærme, noe som er gjør at det blir mye sikrere å jobbe i fjøset. Det er viktig med fokus på HMS når man er i mange fjøs og skal tett innpå mange kyr. Hans har få skader på sine 41 år i faget, men en av episodene han husker (men som heldigvis ikke ha noen skade) er faktisk fra fjøset til Tore. Når man eksteriørbedømmer er man konsentrert, og der ble han ble påkjørt av skraperoboten. Plutselig lå jeg så lang jeg var på gulvet, forteller Hans og flirer godt. Alt gikk heldigvis bra, ingen skrammer.

Er kombikua i ferd med å dø?

I løpet av timene mine på Lønnum har både Tore og Hans i flere runder snakka om kombikua, som har vært NRF sin spydspiss og stolthet i mange, mange år. Begge to opplever nå et veldig fokus på melkemengde, og med kjønnsseparert sæd og GS går avlsframgangen veldig fort. Begge to er enige om at vi må passe på at vi ikke mister noe på veien, at det ikke er noe som glipper fordi vi er opptatt av at alt skal gå så sabla fort. Det er viktig å huske på å ta med seg det som er bra, understreker både rådgiveren og bonden rundt kjøkkenbordet.

«Det å løfte i flokk på den måten er samvirkeavl på sitt beste»

Samvirkeavl

Noe av det siste jeg spør Hans om er hva han tar med seg aller mest fra alle disse åra i Tine? Svaret kommer kort og tydelig, det er en ydmykhet over å ha fått jobba sammen med så mye flinke bon’kalla og bon’kjærringa, som tar melkeprøver og veier melk, og lojalt leverer inn resultatene til samvirket. Hadde ikke den gjennomsnittlige bonden fulgt opp dette hadde vi ikke hatt den avlsframgangen vi har. Det å løfte i flokk på den måten er samvirkeavl på sitt beste.

Hans er levende engasjert og opptatt av slektskap og det ikke bare på ku. Rett før jeg dro fikk jeg se et imponerende slektstre for familien Snerting på mobiltelefonen til Hans, så ingen fare for at genetikk og avl forsvinner helt ut av livet til Hans sjøl om han blir pensjonist fra avls-rådgiverjobben.